En fascinasjon kan ligge å lure og utvikle seg. Det gjelder all kunst, men noen er mer kroppsnære enn andre.

Hvor tett innpå et menneskes følelsesliv kan vi komme? I kunsten har vi mange uttrykksformer, men den mest sensuelle er kanskje for mange ballett! I en ballett høres ikke den menneskelige stemme og musikken er kun en rød trå forestillingen igjennom. Ballett er basert på kroppsspråk, kunsten å formidle følelser, lidelser og lidenskaper, gjennom det mest basale her i verden, nemlig å uttrykke oss gjennom bevegelser, gester som ikke er til å misforstå. Ballet er kanskje den vanskeligste av alle kunstarter fordi den krever at publikum, vi selv, greier å tolke ulike bevegelser over lengre tid og oppfatte handlingen i historien gjennom et lydløst kroppsspråk som skal fortelle alt! Og der er ikke rom for misforståelser - vi må følge de ulike bevegelsene etter hvert som denne Mysterienes bok åpner seg. Her er heller ikke spillerom for feiltrinn, bokstavelig talt! Ingen gest må kunne misforstås.

Når et par danser sammen, som i "Ballettdanserserien", er det ikke bare hva vi vulgært kan kalle "å gjøre en jobb" , men der skjer en intens, følelsesladet sammensmeltning av kropp og sjel danserne imellom. De er ikke tilstede for oss, men vi er i aller høyeste grad tilstede for dem! Vi er tilskuere til en intens utladning av pasjon mellom to sterke følelsesmessige kunstnere som blottlegger sine følelser for oss, uten å tenke på at vi er der. Det kan kanskje grense til voyeurisme! Vi er vitner til to kropper og sinns sammensmeltning…

"Ballettdanserserien" forsøker å gjengi nettopp denne intense, erotiske tiltrekningen mellom to, eller flere, emosjoners utløsning på scene. Bildene er ment, på en respektfull og minimalistisk måte, å opphøye menneskets følelser for enten hverandre eller flere. Det mest sublime er å opphøye estetisk en av verdens vanskligste kunster med en annen av verdens vanskelige kunster, nemlig billedkunsten! På denne måten opphøyer begge kunstarter hverandre! Det blir en syntese av to intenst følelsessmessige kunstarter, hvor billedkunsten tilber balletten, og de blir begge "et kjød" som Bibelen kaller det. For en må aldri glemme at de begge er på likefot, bare ulike i uttrykksformen! Her fungerer i alleer høyeste grad Hegel´s filosofi om tese+antitese=syntese! Eller sagt på en annen måte Ballett+Billedkunst=Ballettdanserserien! En ubeskjeden, men ærlig ment kunstnerisk utvikling.

Hovedbildet, som for det rette øyet oppdages raskt, er forsøkt å følge opp denne verden av skjønnhet og menneskelig kontakt. Med kun de to motsetningene, hvitt og svart, forsøkes å tolke disse følelsesmessige utløsningene, om en velger å "fryse" bildet eller se det i en bevegelig sammenheng.
De blir også ikoner (forbilder med et kunstnerisk sakralt innhold) av menneskelig pasjon for hverandre og omverden. Kanskje en drømmeverden, men likevel en av de mest basale i menneskenaturen og menneskets sinn, som ønsker seg harmonien individene og samfunnet (kall det gjerne verdenssamfunnet) imellom!

Hovedmotivet er spartansk med kun sort og hvitt for å tgne opp minimalistisk et viktig motiv. Selv om de to danserne kan lett skilles fra hverandre på en overfladisk måte, er det dog mer dybde i bildet! Perspektivmessig er bildet tredimensjonalt med tre lag. Først, og lengst vekk fra seeren, er den mannlige danseren i hvitt det første "laget". Deretter kommer kvinnens skygge (som krever en egen lyssetning) i svart hvor dimensjonene er uproposjonale fordi et sterkt lys fra høyre øker hennes skygge slik at gjenskinnet av kroppen hennes blir større enn hans kropp, ikke minst hennes bryst og brystvorte. Til sist kommer hovedpersonen frem, nemlig danserinnen, i hvitt som i en halvbue overgir seg til mannens sterke armer. Det er den typiske dramatiske scene i nesten enhver ballett. Det er et interessant moment å merke seg at står en nær bildet vil en se at ansiktene til de to ikke er i kontakt med hverandre, men at jo lengre vekk en står bildet er det antydning til et kyss fra ham på hennes hake, men aldri munn….

For å skape balanse i bildet balanseres hennes venstre ben mot hans høyre arm. Til sammen sier bildet én ting: Her er fullstendig harmoni! Tross alle de følelsesmessige utbrudd og selve den intense situasjonen. Man kan trygt si at tema, ballett, og mediet, billedkunst, her gir en såkalt "synergieffekt".

Mange, dessverre altfor mange, blander begrepene erotikk og sex. Sex er veldig mye en mekanisk ting, mens erotikk er å spille på hele følelseslivets klaver. Bildene må oppleves på en erotisk måte, nemlig som følelsesmessig sterke med alt det fører med seg både fysisk og psykisk!

Bildet er også på mange måter tvetydig. Er det den indentifiserbare kvinnen som "smelter" i en uidentifiserbar manns armer eller er det den ukjente mannen i bakgrunnen som tar imot kvinnens hengivenhet? I sentrum av bildet er en stor trekant. Er dette skillet mellom de to kroppene (dette er ikke en samleiescene), eller er det kvinnens pubeshår? Det erotiske / følelsesmessige innholdet i bildet er åpent for tolkning av betrakteren selv og hans / hennes egen tolkning av bildet.

Dette bildet, i likhet med mange av kunstnerens verker, spiller mye på den skjøre antydningens kunst. Antydningen av lidenskap, følelser og kunst. Etter 25 år er balletten atter kommet tilbake som et tema. Et tema med uoppdagete hemmeligheter…

I en Kunsthistorisk sammenheng tenderer stilen. Minimalismen som her bringes mot stadige ytterpunkt, i rettning av svartfigur-vasene fra den greske antikken, men også Picasso´s siste verker i keramikk og Matisse´s montasjer av utklippet papir. Begge disse strevde på slutten av sine karrierer med å minimalisere uttrykksformen i retning av menneskets behov for å uttrykke seg billedlig, både religiøst, praktisk, og dekorativt. En kan her nevne Picasso´s kanskje apokryfe, uttalese om at "jeg vet ikke lengre hva et maleri er!"

Bildet må ha en klar og forståelig tittel, da det er et hovedverk!

By Author Erik O. Paulsen, OH, CWVM